mandag 1. september 2008

Livet som 2 barnsmor...

....er ett totalt avkall på seg selv og sin egen eksistens...her er det kun barna som gjelder, og hvert lille sekund slukes man med hud og hår. Det å gå på do alene får plutselig en mening! Toalettet er herved min beste venn, her kan jeg til og med få lest litt :o)


Tida er ei rolig jente, men hun er tross alt bare 6 uker, og hun oppfører seg jo deretter ;o) Kveldene er mamma lenket til sofaen med lillemor hengende tilfreds på puppen. Det røskes og rives og det suttes og smattes. Hun sover og våkner igjen så snart mamma legger henne ned i bagen eller i vogga :o) Jeg trøster meg med at alt er midlertidig....Og gleder meg til puppen er byttet ut med smokken :o)

Trym er stolt storebror, men det er vondt at mamma ikke har tid til han på samme måte som før. Det er vondt for mamma også! Kjempevondt! Jeg gleder meg til kveldene blir roligere og trøster meg med at ettermiddagene alerede har blitt roligere, sånn at vi har fått litt tid sammen - bare jeg og Trym. Men for å få til det må Tida sove, og det gjør hun jo selvsagt når hun vil - ikke når vi vil ;o)


Trym har virkelig blitt stor gutt, i sommer har han sluttet å sove på dagen, han har sluttet med bleie OG han har gitt smokken sin til Sabeltann!! :o) Han koste seg i dyreparken og var i ekstase på Kielbåten :o) Man trenger ikke dra så langt for å glede en liten 3 åring :o) Det store skipet snakker han om enda!
Ett bilde av den stolte storebroren:





Lillemor kommer til verden!

Her kommer historien om hvordan lillemor entret den store verden;


Det var 4 dager siden jeg hadde ultralydtermin, og dagen før hadde jeg vært på fotsonebehandling og akupunktur for å få fortgang i sakene. Jeg begynte å bli lei! Etter flere uker med kynnere var ikke optimismen stor når jeg kjente mine første kynnere i 15 tia den 17/7. Jeg tok det hele med ro, og regnet med at alt skulle roe seg. Vi tok turen til Bighorn sammen med en venn av mannen i 17-18 tia, og kynnerne var der enda...Trym masa om at han ville til farmor og farfar, så når vi hadde spist ferdig ble han kjørt dit for overnatting - bare i tilfelle noe skulle skje.

Kl 20 tenkte jeg at jeg skulle prøve å ta tiden på "kynnerne" og det viste seg at de kom jevnt og trutt - hvert 5. min! Det var da jeg skjønte at fødselen var i gang! Hurra - og wæææææ! Jeg tusla opp på badet og tappet i badekarret. Etter å ha sittet der en stund å sett på at mannen hang opp bilder(....) fant han ut at han skulle ringe føden. Jordmoren ville snakke med meg, det gikk fint å snakke under riene for de var fremdeles svake. Hun ville at vi skulle komme inn til undersøkelse siden jeg hadde kjent lite liv den dagen. Ja, ja..det er jo bare 4 min bort til sykehuset så jeg kravla opp av det deilige badevannet og inn i dusjen. Der kom riene hyppigere, og sterkere. På veien bort ble vi enige om at det ikke var så farlig hvis vi måtte kjøre hjem igjen, vi var nesten overbevist om at vi skulle hjem igjen...

Vi var i parkeringshuset ca 21:15, og jeg gikk derfra (ca 10 min å gå) og opp til sykehuset uten problemer, jeg gikk under riene...! Så kom vi opp på føden, og ble henvist inn på badet. Det ble vi koblet til CTG for å sjekke at alt var vel med den lille. Nå kom riene kraftigere, og jeg måtte holde mannen i hånden når de kom. Jeg hadde vel 3 sånne rier og så gikk vannet!!! Neste ri tok seg KRAFTIG opp og ville ikke slippe taket. Auuuii...Mannen ble sendt ut for å hente inn jordmor igjen. Hun sjekket åpningen og den var 5-6 cm, fikk jeg beskjed om...ergo, man skal helst ikke presse - og jeg hadde pressetrang!! Jordmor bestilte fødestue...En til ri i samme kaliber kom kastende over meg, og jeg MÅTTE presse, det var ikke lett å holde igjen. Enda en ri...det føltes som om den ikke skulle gi seg. Men så sier jordmor at hodet står i åpningen...Jeg får en ri til og presser på (endelig får jeg lov!) og vips, så er hun ute!! Lille tulla vår, og hun kan gråte - hun kan gråte høyt! Klokka er nå 22:30 - jenta kom 15 min etter at vannet gikk! Jordmor kaller fødselen en drømmefødsel, og selv om jeg ikke er helt enig der og da må jeg jo si meg enig nå ;o) Fødestua rakk vi aldri ;o)





Både jeg og mannen er i "sjokk" over at ting gikk så fort denne gangen, storebror brukte jo 24t på å komme ut. Ikke måtte jeg sy heller! Vi er i lykkerus!!





VI HAR FÅTT EI VELSKAPT JENTE!!